DATALAGRING ER ET OVERGREP Av Per Inge Østmoen, styremedlem i EFN og i StoppDLD Dagbladet, 6. januar 2011 Typisk for hele diskusjonen rundt Datalagringsdirektivet er at det fra tilhengernes side argumenteres som om DLD skulle være en nødvendighet for å bekjempe kriminalitet. Men de kjente norske kriminalsakene som gjentatte ganger har vært brukt av Datalagringsdirektivets tilhengere for å begrunne dette tiltaket, er ikke et argument når det dreier seg om saker hvor politiet har hatt en skjellig grunn til mistanke mot individer som med god grunn var i søkelyset for kriminelle handlinger slik at det ble iverksatt etterforskning med lagring av data fra de spesifikt mistenkte på bakgrunn av dette. Selvfølgelig er trafikk- og lokasjonsdata funksjonelle i etterforskning. Elektroniske spor er viktige i etterforskning av kriminalitet hvor elektronisk kommunikasjon har vært brukt av gjerningspersonene. Politiet kan uten problemer få tilgang til slike spor uten Datalagringsdirektivet, fordi de kan gå til retten og få rettens kjennelse for en overvåkning av spesifikke mistenkte individers kommunikasjoner (kommunikasjonskontroll). Slik målrettet overvåkning og etterforskning av konkrete mistenkte individer er et alternativ til å samle inn data om og overvåke hele befolkningen. Det er rimelig at politiet skal ha de samme mulighetene til overvåkning av mistenkte i "den elektroniske sfæren" som de har i forhold til mistenkte individer som går på gaten. Dette har imidlertid ingenting med Datalagringsdirektivet å gjøre. De færreste ville akseptere opplysningene om hvert skritt vi tar når vi går på gaten ble kartlagt og lagret for senere bruk i tilfelle vi senere skulle begå en kriminell handling eller gjøre noe annet som myndighetene finner det for godt å reagere mot. Da er det ingen grunn til å godta en tilsvarende overvåkning i den elektroniske sfæren. Datalagringsdirektivet er et tiltak som krever at det skal samles inn opplysninger om alle menneskers bruk av elektronisk kommunikasjon og internett, også når om de ikke er under etterforskning for noe kriminelt overhodet. På samme måte som man i en rettsstat ikke iverksetter spaning og informasjonslagring overfor mennesker som ikke er mistenkt for noen forbrytelse, kan det heller ikke godtas at det lagres opplysninger om alle innbyggeres internett-aktivitet, vår telefonbruk og andre kommunikasjoner for politiformål. Politiet har gjennom 1990- og 2000-tallet manglet tilstrekkelig med ressurser til å etterforske kriminalitet på en optimal måte, og saker med kjent gjerningsperson har altfor ofte blitt henlagt. Det virker ikke da spesielt velbegrunnet å lansere lagring av opplysningene om samtlige innbyggeres kommunikasjoner som et avgjørende verktøy for den generelle kriminalitetsbekjempelse. Hvis du ikke er under konkret mistanke, så skal du ikke overvåkes eller datalagres. Å diskutere trygg lagring er et sidespor, å diskutere lagringstider er også et sidespor. Den ubehagelige sannhet er at lagringen som Datalagringsdirektivet krever, er en preventiv lagring, i tilfelle man en gang i fremtiden skulle foreta seg noe straffbart eller som staten på andre måter misliker, og det kan aldri godtas i en rettsstat. Det har ingen mening å diskutere hverken "sikker lagring" eller "vern mot misbruk", fordi misbruket fundamentalt skjer i det øyeblikk det lagres opplysninger om ting som tilhører ditt privatliv uten at du er mistenkt for noe kriminelt. Datalagring er overvåkning, og overvåkning uten mistanke er et overgrep og en krenkelse av dine rettigheter som borger i en rettsstat. Per Inge Østmoen pioe@efn.no mobil: 4735 2097 -- http://efn.no/datalagring-overgrep.txt